Denne posten var opprinnelig et innlegg på Amandaprosjektet sin Facebookside, jeg hadde virkelig lyst til å forklare hvorfor jeg synes NFI-strikk og Amandaprosjektet betyr så mye for meg. Dette er hva jeg skrev:
Mitt første møte med Amandaprosjektet var før jeg fikk barn.
Søsteren min strikket for mye, og hadde endt opp med å lage en gruppe for
veldedighetstrikk hvor Amandaprosjektet stod høyt på lista over mottakere. Jeg
var så heldig å få hjelpe Reidun Syvertsen (kontaktperson i Arendal) med noe
strikk som skulle videre til Kristiansand, og fikk slik se hvor mye forskjellig
som kom inn både i kvalitet og størrelse med egne øyne. Jeg lagde og tepper
etter beste evne selv!
Men så ble jeg plutselig innskrevet på Rikshospitalet med ei
veldig lita jente i magen. Jeg var frisk, men ikke jenta mi, trodde de, de
visste ikke, hun var veldig lita! Jeg heklet tepper der jeg satt, til Vesla i
magen, til Amandaprosjektet og til andre veldedige formål. I en hel måned satt
jeg der og ventet på at noe skulle gå galt, og heklet.
Det gikk forsåvidt både galt og rett. Hun ble tatt med
keisersnitt en mandag ettermiddag på Ullevål sykehus. Hun ble født i uke 29+2,
var 28 cm lang og veide 430 gram. Hun manglet gode 10cm og en hel kilo har jeg
funnet ut i ettertid. Hun var frisk som en fisk og pustet selv, men trengte
hjelp for å vokse, måtte få konsentrere seg om vekt framfor pust og varme.
Første gang jeg så henne var hun pakket inn bomullskluter og
hun var den vakreste i verden.
Andre gang jeg så henne var hadde hun en bit av et flispledd
over seg. Pleddet var makan til et min mor hadde likt å tulle seg inn i. Og hva
kunne vel være mer passende, jenta mi er
jo oppkalt etter bestemora si.
Femte gang jeg så henne hadde hun et lite rosa teppe med
lilla kant over seg, et Amandateppe i mindre enn A3-størrelse. Hun var et av de
få barna som faktisk trenger slike små tepper.
Også, en gang midt inni der kom det viktige teppet, et
orange teppe, A3-størrelse, også fra en fantastisk Amandastrikker. Teppet lyste
opp hele rommet, teppet lå på henne da hun ble fraktet fra Oslo til
Kristiansand. Og her kommer det, her kommer det hvorfor teppet var så viktig:
Vi kjørte som gale for å komme før henne til sykehuset i Kristiansand. I det vi
svingte inn til sykehuset så vi en ambulanse komme inn, i det vi løp mot
inngangsdøra så vi en kuvøsebåre bli trillet ut. Jeg var fremdeles ikke sikker
på at det var henne! Inni ganga kom kuvøsebåra mot oss med en orange «klut»
inni, og jeg visste at under den kluten som faktisk var et teppe lå hele livet
mitt, jenta mi var kommet hjem til Sørlandet!
Hun var på sykehuset i to måneder til, det gikk stort sett
greit, og det går fortsatt stort sett greit. Alt som skjedde og alt jeg så i
tiden på NFI gjorde at jeg har engasjert meg i både prematurstrikk og
prematursøm litt mer enn de fleste andre. Men Amandaprosjektet og amandatepper
står meg svært nært og er helt spesielt, selv om jeg bare er en hekler som i ny
og ne bidrar med et teppe. Gleden og lettelsen over å se det orange teppet den
gang kan ikke beskrives.
Selv om jeg til tider er høylydt og skeptisk, og slenger med
leppa, så vil jeg gjerne si at når dere lurer på garnkrav, farger og størrelser
så ber verken foreldrene eller Amandaprosjektet om noe som helst.
Amandaprosjektet formidler det sykehusene trenger og ønsker seg, og ikke minst
det som er sunnest for de små. Garnet må være trygt, størrelsen fornuftig og
fargene vil komme til å bety noe!
I dag sitter en treåring ved siden av meg, i orange genser.
Orange betyr noe spesielt her i huset, orange er kun for de beste!
Bilde: (C) Hildegunn Marcussen
Vesla ca 2 uker gammel. 
